Realisme og nyrealisme

I løpet av de første tiårene av 1900- tallet fikk vi et generasjonsskifte blant norske forfattere. De klassiske realistene som Ibsen, Bjørnson og Kielland døde, mens Skram, Lie og Obsfelder debuterte på samme tid. Disse forfatterne videreførte deler av realismens arv ved at de skrev om mennesker og samfunn i en tradisjonell, realistisk form. Den nye litteraturen som vokste frem var likevel annerledes, og ble kaldt nyrealisme. I motsetning til realistene som gjerne satte fokus på problemer i samtiden lå handlingen i de nyrealistiske bøkene i fortiden. Et godt eksempel på dette er Sigrid Undset. Gun satte ofte fokus på spenningen mellom gammel og ny tid, og fortiden og nåtidens moral, ved å legge handlingen til historiske hendelser. Dette ser vi blant annet i triologien Kristin Lavransdatter som ble utgitt i 1920, 20 og 22. Her er handlingen lagt til første halvdel av 1300- tallet. Arbeiderklassen var ofte sentrum i handlingen og gruvesamfunnet var et typisk miljø. Mens realismen i 1870- årene ofte ble kalt kritisk realisme, var nyrealismen i større grad etisk realisme. De stilte seg kritiske til moral og etisk problemstillinger i samfunnet. Dannelsesromanen er en tradisjonell romantype som følger personens utvikling.

De nyrealistiske romanene har gjerne kronologisk handling og forfatteren er skjult i teksten, mens synsvinkelen veksler fra person til person. I realismen så man samfunnet og dets problemer utenfra og forfatteren var derfor autoral. Oskar Braaten skrev om kvinner og menn i arbeidsmiljøene. Hans mest kjente roman heter Ulvehiet. Knut Hamsund preget også i stor grad denne perioden i Norge, og i 1890 slo han gjennom med romanen Sult. Dette var den første jeg- romanen og han revolusjonerte med dette måten forfatterne på 1800- tallet hadde skrevet i tredje person. 

Fifty Shades of Boring

Den siste uken har jeg lest den samme boken som hele resten av verden har lest det siste året. Jeg må innrømme at jeg ble nysgjerrig etter å ha hørt og lest så mye om den erotiske boken, og ettersom jeg leste fikk jeg også veldig lyst til å fortelle dere om den. 

For dere som kun vet at Fifty Shades of Grey av E L James har noe med sex å gjøre kan jeg gi et kort handlingsreferat: Den unge Anastasia Steel skal intervjue den mektige Christian Grey. Hun tror ikke møtet går spesielt bra, men likevel inviterer Grey henne ut. Ettersom forholdet utvikler seg blir hun introdusert for noen av Christians mer pikante interesser, nemlig et stort burgunderrødt rom fylt av pisker, tau, stenger og en svært dominerende BDSM Christian. Det er ikke særlig mye mer å si om handlingen, bortsett fra at de har mye sex.

Boken virker for meg som den perfekte og mest uoriginale klisje. Anastasia Steel, eller Ana, er en ung jente som snart er ferdig med studiene. Hun har aldri vært forelsket i en gutt før, er jomfru, bruker ikke sminke, liker ikke pynte seg, og er generelt veldig uskyldig. Likevel, når hun møter den fengslende kjekke, verdensberømte, styrtrike og på-absolutt-alle-måter perfekte Christian Grey, faller han pladask for henne, selvfølgelig... Forholdet deres utvikler seg fort og intenst, og jeg satt hele tiden med en forutseende følelse av "dette har jeg lest før."

Med unntak av de første 150 sidene er historien i stor grad stillestående. Det skjer ikke noe nevneverdig viktig i noen av de to partenes liv, med unntak av forholdet de har til hverandre. Måten boken er skrevet på gir uttrykk for at det til stadighet er nye gjennombrudd i dette forholdet, men sannheten er at de er på samme punkt på siden 200 som side 500. Årsaken til dette er kanskje at mesteparten av boken er fylt med sexscener, og disse er nesten like alle 50 gangene man må lese seg gjennom de. Jeg må innrømme at jeg etter hvert skummet lett gjennom, eller rett og slett bladde forbi.

Der kan lese et eksempel på hvordan dette fortoner seg her (scenen foregår i "det røde smertens rom" - sexrommet):

«Jeg vil at du skal ha flette når du er her inne,» sier han

Hmm… hvorfor det?

Han slipper håret mitt.

«Snu deg,» kommanderer han.

Jeg gjør som jeg får beskjed om, blir kortpustet, kjenner en blandet følelse av frykt og lengsel. Det er en berusende blanding.

«Når jeg ber deg komme inn hit, er det slik du skal kle deg. Kun truse. Skjønner du?»

«Ja»

«Ja, hva?» sier han strengt

«Ja, sir.»

En annen ting som blir veldig slitsomt er det dårlige språket i romanen, det virker lite variert og til tider barnslig. Jeg leste riktignok boken på norsk, så det er mulig oversettelsen er dårligere enn originalen. Det som irriterte meg spesielt var de konstante indre utbruddene til Anastasia: "Svarte faen," "Herregud," "Shit," "dæven" og "Himmel og hav"  ødelegger svært ofte stemningen.

Gjennom hele boken holder Anastasia også indre dialoger med både sin "indre gudinne" og underbevisstheten, som skal spille en engel-djevel rolle i hode hennes. Dette blir etter hvert direkte plagsomt, og tilfører ikke karakteren til Ana noen dybde, hvis det er et forsøk på det.

Jeg har gitt boken terningkast 3. Jeg vurderte lenge å gi den en to'er, men lot det faktum at E L James her utforsker en ny side ved populærlitteraturen trekke litt opp. Bortsett fra dette synes jeg boken tar utgangspunkt i en oppbrukt klisje, ikke klarer å beskrive karakterene på en realistisk måte og er svært ensformig uten noen utvikling i handlingen. Den eneste grunnen jeg kan se til at denne boken har solgt 20 millioner eksemplarer er en gjeng med seksuelt frustrerte husmødre. Jeg kan ikke forstå hvordan hun har skrevet to bøker til ut av denne såkalte romansen mellom to virkelighetsfjerne personer, men er veldig glad for at jeg slipper å lese dem!

Sværmere

Handlingsreferat:

Handlingen i Sværmere foregår på et lite handelssted i Nordland. Her møter vi blant annet den velstående Mack som bor her med sine barn Fredrik og Elise. Han driver en fiskelimsfabrikk på stedet som går meget bra. Vi møter også Rolandsen som er telegrafisten på stedet, men også en ivrig oppfinner. Han er forlovet med jomfru van Loos, som først arbeider hor Mack, for senere å jobbe for den nye presten i bygda. Dette forholdet er likevel ikke helt harmonisk, og Rolandsen er egentlig forelsket i Mack sin vakre datter Elise.

Rolandsen klarer en dag  å finne opp et bedre fiskelim enn det Mack allerede produserer. Han forsøker å spørre Mack om et lån, men han avslår. Han ønsker å sende telegram til Tyskland for å høre om noen vil kjøpe oppfinnelsen hans, men dette koster penger. Disse pengene har ikke Rolandsen. Når Mac blir ranet utlover han en dusør til den som finner tyven på den dobbelte summen. Etter å ha forsøkt å rane presten, som det viser seg at ikke har særlig mye penger, tilstår Roaldsen selv. Han får dusøren som har blitt utlovet på 400 riksdaler, men mister jobben. Han får sendt telegrammet og får tilbake et tilbud om 100 000 riksdaler for oppfinnelsen hans som er et bedre fiskelim enn det Mack produserer. Han tilbyr Mack og samarbeide med han siden han ikke slev har startkapital, og han takker ja. Senere viser det seg også at det er Enok, prestens hjelper, som er den egentlige tyven. Ved romanens slutt drar Rolandsen avgårde med Macks datter Elise fra et stort selskap, og hun forlater sin forlovede, skipsreder Henriksen.

PERSONENE:

Ove Rolandsen:

Ove Rolandsen er telegrafist i den vesle handelsbygda. Han tar ikke arbeidet sitt spesielt seriøst, og brenner mer for å være oppfinner. Han er forlovet med Marie Van Loos, Macks stuepike. Dette stopper han derimot ikke fra å ligge med andre damer, og forelske seg i Macks vakre datter Elise. Han får tilsynelatende ikke problemer for dette fordi han er veldig godt likt av de andre menneskene i bygda.

Handelsmannen Mack:

Mack er en ressurssterk forretningsmann, og er den som dominerer i bygda. Han driver fabrikken som produserer fiskelim. Det er dette som har lagt grunnlaget for formuen hans. Han er ikke spesielt glad i Rolandsen, men virker eller som en rettferdig mann, noe han beviser ved å holde sitt ord om de 400 riksdalene han har utlovet i dusør.

Elise Mack:

Elise Mack er datteren til Handelsmannen Mack. Hun er veldig vakker og har fått oppmerksomheten til Rolandsen. Hun bidrar i bedriften til faren sin, sammen med broren. I historien sliter hun med dilemmaet mellom den rike kapteinen som hun er forlovet med og den heller ukontrollerbare Rolandsen.

Presten:

Presten er ny i byen, og har klart å gi et førsteinntrykk av at han er rik. Mye av dette er takket være kona og hvordan hun ter seg. Sannheten er at han er fattig, og eier nesten ingenting. Han er en streng mann som praktiserer sin tro etter punkt og prikke.

Prestefrua:

Prestefrua er en stilig dame som liker å gå tur i området rundt bygda. Hun samler på steiner, og mener de er gode å holde i når presten spør hvorfor de trenger dem. I hemmelighet er hun forelsket i Rolandsen.

Enok:

Enok er personen bak innbruddet hos Mack. Han er en skrullete mann med kun ett øre. Han har en liten rolle, og befinner seg ofte bar ei bakgrunnen.

Marie Van Loos:

Marie Van Loos er forlovet med Rolandsen. Hun bekymrer seg ofte for hvor Rolandsen er og hva han driver med, fordi hun vet hvilke vaner han har. I slutten av historien reiser Marie og sier til Rolandsen at han ikke er bra for henne, når hun innerst inne egentlig vil være med han.

Klokkerdottera Olga:

Olga tok over for Marie i jobben som stuepike hos Mack. Her ble hun forelsket i sønnen til Mack, og de innledet et forhold. Olga blir etterhvert gitt fri fra stillingen av sønnen og de forlover seg.

 

Hva er det mest sentrale i romanen?

To sentrale temaer som skiller seg ut er kjærlighet og penger. Vi ser hvordan begge deler virker som motivasjon for de handlingene personene foretar seg. For enkelte er kjærligheten viktigere enn pengene, for andre er det motsatt. Dette skaper også konfliktene som oppstår i løpet av handlingen.