Realisme og nyrealisme

I løpet av de første tiårene av 1900- tallet fikk vi et generasjonsskifte blant norske forfattere. De klassiske realistene som Ibsen, Bjørnson og Kielland døde, mens Skram, Lie og Obsfelder debuterte på samme tid. Disse forfatterne videreførte deler av realismens arv ved at de skrev om mennesker og samfunn i en tradisjonell, realistisk form. Den nye litteraturen som vokste frem var likevel annerledes, og ble kaldt nyrealisme. I motsetning til realistene som gjerne satte fokus på problemer i samtiden lå handlingen i de nyrealistiske bøkene i fortiden. Et godt eksempel på dette er Sigrid Undset. Gun satte ofte fokus på spenningen mellom gammel og ny tid, og fortiden og nåtidens moral, ved å legge handlingen til historiske hendelser. Dette ser vi blant annet i triologien Kristin Lavransdatter som ble utgitt i 1920, 20 og 22. Her er handlingen lagt til første halvdel av 1300- tallet. Arbeiderklassen var ofte sentrum i handlingen og gruvesamfunnet var et typisk miljø. Mens realismen i 1870- årene ofte ble kalt kritisk realisme, var nyrealismen i større grad etisk realisme. De stilte seg kritiske til moral og etisk problemstillinger i samfunnet. Dannelsesromanen er en tradisjonell romantype som følger personens utvikling.

De nyrealistiske romanene har gjerne kronologisk handling og forfatteren er skjult i teksten, mens synsvinkelen veksler fra person til person. I realismen så man samfunnet og dets problemer utenfra og forfatteren var derfor autoral. Oskar Braaten skrev om kvinner og menn i arbeidsmiljøene. Hans mest kjente roman heter Ulvehiet. Knut Hamsund preget også i stor grad denne perioden i Norge, og i 1890 slo han gjennom med romanen Sult. Dette var den første jeg- romanen og han revolusjonerte med dette måten forfatterne på 1800- tallet hadde skrevet i tredje person.